Jeg har valgt meg ut 3 forhold som jeg syns er viktig for å gjøre klassrommet til en god læringsarena. Det er selvfølgelig flere ting man må gjøre, men jeg konsentrerer meg om de 3 utvalgte.
1) God planlegging:
Det er viktig å planlegge timene nøye og ha de strukturerte. Det kan også være veldig viktig å planlegge et variert "program" gjennom øktene man har. Da vil elevene syns det er mye morsomere å jobbe med faget, og de ulike elevene lærer på ulike måter. Det er ikke alltid timene blir som man har planlangt og derfor er det viktig at man har en plan B.
2)Regler og grenser:
Det er viktig at man har regler og grenser i en klasse. Elevene skal vite hvor grensen går i forhold til andre elever og læreren. En måte å lage ulike regler på kan være å la elevene få være med å lage reglene, på den måten kan det være lettere å huske reglene og de vil tenke mer over hva de egentlig har laget. Vi som lærere burde vise at dette er en fin måte å samarbeide på. For å vise elevene at dette er viktig kan vi henge reglene opp i klasse rommet.
3)Trygghet:
Det er viktig at elevene føler en trygghet når de er på skolen. Elevene bør kunne stole og få tillitt fra læreren, på den måten skaper vi et bånd mellom lærerne og elevene. Vi som lærere må alltid fortelle elevene hvis det er noe man syns man burde si til foreldrene. Vi må ta hennsyn til hvert enkelt idivid slik at de føler seg velkommen og hjemme på skolen. Klasserommet og resten av skolen skal være en trygg plass å være.
Dette er noe av det grunnleggende for at klasserommet skal være en god læringsarena. Det er utolig viktig at ned et godt klassemiljø og skape trygghet og trivsel på skolen.
fredag 10. oktober 2008
torsdag 2. oktober 2008
Å planlegge en opplærings time!
Det finnes ikke en bestemt måte å planlegge en økt på skolen, det er utolig mange ulike måter å planlegge på, men man bør ha med i en økt er en didaktisk modell. Dette er et hjelpemiddel som hjelper oss til å få med alle momenter som skal til for at økten skal bli bra.
Bjørndal og Lieberg (1978)laget den didaktiske relasjonsmodellen som er kalt "diamanten". Når de utarbeidet den didaktiske modellen, dette begrunnet de med at i tillegg til mål, innhold og metoder, skal man kunne diskutere teoretiske begrunnelser for undervisning.
Den didaktiske relasjonsmodellen er delt inn i ulike kategorier: mål, innhold, arbeidsmåter, rammefaktorer, elev- og lærerforutsetninger og vurdering. De forskjellige faktorene må være presenter og tenkt igjennom, for at denne modellen skal fungere. Den faktoren som kan være den viktigste og vanskligste er mål for opplæringen. Med et mål mener man det man vil oppnå i undervisningen, og det er noe man må kunne vurdere i etter tid. Når det gjelder å finne mål bør man gå inn i Kunnskapsløftet og se hva hva elevene skal lære. For hver undervisningsøkt må man lage læringsmål. Det er viktig å tenke gjennom ferdigheter og holdninger, som man vil at elevene skal lære, vi må huske på at det er ikke bare kunnskapen de skal lære.
Rammefaktorer vil si alle de fysiske forholdene man må ta hensyn til. Manr kan si det sånn at det er det tidsrommer man har for opplegger, tilgjenelige rom, økonomi, utstyr, klassesituasjon og lærerforutsetninger. Dette må vi som lærere ta hensyn til når man planlegger hva hver økt skal inneholde. Man kan ikke bare lese rett av en bok og tro det fungerer sånn, vi må tenke gjennom om det er realistisk å gjennomføre. I småskolen må man regne med ar det praktiske arbeide tar tid, og da må man begynne med det alle enkleste og bygge på med kunnskap og utfordringer.
Innholdet i undervisningsøkten finner man ved å se på hva det står elevene skal kunne i kompetansemålene i fagplanen. Den generelle delen av Kunnskapsløftet må også tas hensyn til. Det er stor forskjell på hvordan elever lærer, noen elever lærer best ved å bruke flere sanser samtidig, og det varierer hvikle sanser elevene lærer best av. Noen lærer best ved å få det visuelt, mens andre lærer bedre ved å lytte, for at vi som lærere skal kunne lærere fra oss på best mulig måte kan vi demonstrere og snakke om hva og hvordan man skal gjøre det samtidig, da får vi de fleste elever til å følge med å forstå hva de skal gjøre.
Et annet punt i den didaktiske relasjonsmodellen er elev- og lærerforutsetninger. Vi må se på hva elevene kan fra før, og hvordan hele klassen er som en helhet. Hvis det er elever med spesielle behov må man ta hensyn til den eller de i klassen. Vi må se om det er stort mellomrom mellom elevene rent faglig. Dette er ting vi må ta hensyn til slik at oppgavene blir laget der etter, og hvis det det skal være gruppe arbeid må man lage gruppene der etter. Det er utrolig viktig å la elevene få utfordringer på sitt nivå, og at undervisningen blir differensiert slik at alle elever føler at de mestrer. Differensiering er forskjellsbehandling, men en positiv forskjellsbehandling siden det er til det beste for alle elever.
Lærerforutsetningene går ut på hvor mye kunnskap og erfaring lærere har, og kan lære fra seg. Det handler om hva lærerene ønsker å lære bort til sine elever, og hvordan en som lærer klarer å gjøre dette på, og hva som gjør at elevene lærere mest mulig i løpet av timene de har i de ulike fagene. Det er opp til faglæreren om hvor god undervisningen er og hvor mye elevene kommer til å lære. Oppsummering og vurdering må skje etter hver time. Hvordan det gjøres, kan variere. Det kommer man på hva innholdet i timen var, og hvor mye tid man setter av det arbeidet. Det viktigste er at lærer gir tilbakemelding til elevene på hvordan dagen har vært, og høre med de hva de har lært og fått ut av dagen. Lærer kan han en kort samtale med en og en elev, med gruppen som har jobbet sammen, eller med hele klassen samlet. Så tidlig som mulig bør også elvene lære seg å vurdere egen innsats og sette ord på hva de har lært og hvordan/ hvorfor de har lært det de har. Dette er viktig for å motivere elvene til videre arbeid. De har krav på å vite hva de har gjort bra, og hva som evt. kan jobbes mer med.
Dette er grunnen til at man skal bruke den didaktiske relasjonsmodellen. Det er på denne måten man får med seg alt som en økt eller time skal innholde. Timene blir på denne måten mye enklere å komme seg gjennom og man blir en mye bedre lærer av å forberede seg til hver enkelt time. Vi vet at lærere ikke jobber med å fylle ut "diamanten" men det er utrolig mange som bruker den til et utgangspunkt i hvordan de skal forberede seg til timene de skal ha.
Bjørndal og Lieberg (1978)laget den didaktiske relasjonsmodellen som er kalt "diamanten". Når de utarbeidet den didaktiske modellen, dette begrunnet de med at i tillegg til mål, innhold og metoder, skal man kunne diskutere teoretiske begrunnelser for undervisning.
Den didaktiske relasjonsmodellen er delt inn i ulike kategorier: mål, innhold, arbeidsmåter, rammefaktorer, elev- og lærerforutsetninger og vurdering. De forskjellige faktorene må være presenter og tenkt igjennom, for at denne modellen skal fungere. Den faktoren som kan være den viktigste og vanskligste er mål for opplæringen. Med et mål mener man det man vil oppnå i undervisningen, og det er noe man må kunne vurdere i etter tid. Når det gjelder å finne mål bør man gå inn i Kunnskapsløftet og se hva hva elevene skal lære. For hver undervisningsøkt må man lage læringsmål. Det er viktig å tenke gjennom ferdigheter og holdninger, som man vil at elevene skal lære, vi må huske på at det er ikke bare kunnskapen de skal lære.
Rammefaktorer vil si alle de fysiske forholdene man må ta hensyn til. Manr kan si det sånn at det er det tidsrommer man har for opplegger, tilgjenelige rom, økonomi, utstyr, klassesituasjon og lærerforutsetninger. Dette må vi som lærere ta hensyn til når man planlegger hva hver økt skal inneholde. Man kan ikke bare lese rett av en bok og tro det fungerer sånn, vi må tenke gjennom om det er realistisk å gjennomføre. I småskolen må man regne med ar det praktiske arbeide tar tid, og da må man begynne med det alle enkleste og bygge på med kunnskap og utfordringer.
Innholdet i undervisningsøkten finner man ved å se på hva det står elevene skal kunne i kompetansemålene i fagplanen. Den generelle delen av Kunnskapsløftet må også tas hensyn til. Det er stor forskjell på hvordan elever lærer, noen elever lærer best ved å bruke flere sanser samtidig, og det varierer hvikle sanser elevene lærer best av. Noen lærer best ved å få det visuelt, mens andre lærer bedre ved å lytte, for at vi som lærere skal kunne lærere fra oss på best mulig måte kan vi demonstrere og snakke om hva og hvordan man skal gjøre det samtidig, da får vi de fleste elever til å følge med å forstå hva de skal gjøre.
Et annet punt i den didaktiske relasjonsmodellen er elev- og lærerforutsetninger. Vi må se på hva elevene kan fra før, og hvordan hele klassen er som en helhet. Hvis det er elever med spesielle behov må man ta hensyn til den eller de i klassen. Vi må se om det er stort mellomrom mellom elevene rent faglig. Dette er ting vi må ta hensyn til slik at oppgavene blir laget der etter, og hvis det det skal være gruppe arbeid må man lage gruppene der etter. Det er utrolig viktig å la elevene få utfordringer på sitt nivå, og at undervisningen blir differensiert slik at alle elever føler at de mestrer. Differensiering er forskjellsbehandling, men en positiv forskjellsbehandling siden det er til det beste for alle elever.
Lærerforutsetningene går ut på hvor mye kunnskap og erfaring lærere har, og kan lære fra seg. Det handler om hva lærerene ønsker å lære bort til sine elever, og hvordan en som lærer klarer å gjøre dette på, og hva som gjør at elevene lærere mest mulig i løpet av timene de har i de ulike fagene. Det er opp til faglæreren om hvor god undervisningen er og hvor mye elevene kommer til å lære. Oppsummering og vurdering må skje etter hver time. Hvordan det gjøres, kan variere. Det kommer man på hva innholdet i timen var, og hvor mye tid man setter av det arbeidet. Det viktigste er at lærer gir tilbakemelding til elevene på hvordan dagen har vært, og høre med de hva de har lært og fått ut av dagen. Lærer kan han en kort samtale med en og en elev, med gruppen som har jobbet sammen, eller med hele klassen samlet. Så tidlig som mulig bør også elvene lære seg å vurdere egen innsats og sette ord på hva de har lært og hvordan/ hvorfor de har lært det de har. Dette er viktig for å motivere elvene til videre arbeid. De har krav på å vite hva de har gjort bra, og hva som evt. kan jobbes mer med.
Dette er grunnen til at man skal bruke den didaktiske relasjonsmodellen. Det er på denne måten man får med seg alt som en økt eller time skal innholde. Timene blir på denne måten mye enklere å komme seg gjennom og man blir en mye bedre lærer av å forberede seg til hver enkelt time. Vi vet at lærere ikke jobber med å fylle ut "diamanten" men det er utrolig mange som bruker den til et utgangspunkt i hvordan de skal forberede seg til timene de skal ha.
Abonner på:
Innlegg (Atom)