Det sosiokulturelle perspektiv!

Vygotsky står som en sentral teoretiker i det sosiokulturelle perspektivet på læring. Vygotsky levde i tiden 1896-1934. Menneskets utvikling sto sentralt i Vygotskys tenkning. I Vygotskys teori har all intellektuell utvikling og tenkning et utgangspunkt i sosial aktivitet. Den individuelle, selvstendige tenkningen er sosialt betinget, og er et resultat av sosialt samspill mellom barnet og andre mennesker. Utviklingen løper fra en tilstand den kan gjøre ting sammen med andre til en tilstand den kan gjøre ting alene. Sagt med andre ord, kan vi se for oss den proksimale utviklingssonen. Den proksimale utviklingssonen er en modell som forklarer hva et barn kan få til alene og hva det kan få til med støtte fra andre. Av modellen ser vi at i samspill med andre, er barnet i stand til å få til mye mer. Det er forskjellen mellom disse to nivåene som kalles den proksimale utviklingssonen. Videre så Vygotsky på språket, først og fremst talen som et av de viktigste redskapene til hvordan vi sosialiseres til mennesker. Språk og kommunikasjon er byggesteiner for all tenkning.

I Vygotskys teori stiller tilpasset opplæring seg sterkt. Det kan vi se av modellen over den proksimale utviklingssonen. Undervisningen må være lagt på et litt høyere nivå enn det eleven allerede behersker, slik at elevene må ”strekke seg litt”. Samtidig må det ikke være vanskeligere enn at de har mulighet til å få forståelse av undervisningen.

Jeg er i grunn helt enig med det sosiokulturelle synet. Vi lærer ved å sammarbeide hele tiden. For å kunne finne på noe, lage egne tanker så må det være en bakgrunn for det. En blir alltid påvirket av det en har rundt seg og vi må samarbeide med språk og kommunikasjon, for å kunne forstå hverandre. Jeg mener også det at elevene burde alltid ha noe å "strekke seg etter", for å kunne bygge videre på byggesteinene de allerede har fra før.

Konstruktivistiske læringsmodeller/ Den induktive metoden

Denne uken har vi hatt om konstruktivivstiske arbeidsformer, det er en fellesbetegnelse på progressivist orienterte undervisningsmåter der elevene arbeider problemorientert, undersøkende og til dels selvstendig. Learning by doing, inquiry learning og discovery learning er varianter av samme grunnleggende tankegang som i dag går under betegnelsen konstruktivisme.

Med Learning by discovery menes det at elevene skal lære gjennom oppdaging, elevene skal være aktive, eksprimentere og finne ut av ting på egenhånd. Det er på denne elevene bygger på den indre motivasjon, og det er fordi det som unger lærer gjennom egen eksperimentering, det vil sest samsynlig ha et fotfeste i elevens egne strukturer og interesser(Bruner, 1974, s. 401 ff).

På norsk er "discovery learning" ofte blitt oversatt med induktiv metode, som i praksis er en forenkling av Bruners metode. Det å ha en induktiv framgangsmåte vil si at elevene først får presentert eksempler på fenomenet. Og ut i fra eksemplene skal elevene selv, med mer eller mindre "hint" fra lærerne, trekke ut den felles relasjonen og generalisere gjennom formulering av regelen. Vi kan si at den induktive metoden tilredsstiller et stykke på vei kravene om at elevene skal være aktive, oppleve problemer og finne ut av ting på egenhånd.

Den induktiver metoden er tidkrevende hvis den skal anvendes i stor utstrekning. Ofte er det bare de flinkeste elevene som klarer å komme fram til den formulerte regelen. Ofte kommer man over det problemet at elevene " ikke skjønner hva det går ut på". Det vil si at det er et varsel om at det mangler noe fundamentalt: en helhet å tolke undervisningen inn i.

Hukommelse og kognitivismen

Denne uken har vi hatt om hukommelse og kognitivismen i ped. timene. Dette emne syns jeg var veldig spennende, med tanke på hvordan hjerne egentlig fungerer. Jeg har bestemt meg for å skrive litt om korttidshukommelsen og langtidshukommelsen, samtidig som jeg tar for meg litt av det kognitivismen står for.

Korttidshukommelsen er det stadiet hvor vi for første gang får en bevisst opplevelse av den innkommende informasjonen. Vi kan si at korttidshukommelsen er arbeidshukommelsen som vi bruker når vi f. eks husker et telefonnummer, som vi har ringt. Det er på grunn av korttidshukommelsen vi må avgrense en mengde stoff fordi vi ikke klarer å bearbeide så mye stoff på engang. Derfor tar det tid å lære seg f. eks gangetabellen, vi må pugge mye før vi klarer å lære hele gangetabellen.
Arbeidshukommelsen gjør det også mulig å følge med på hva som blir sagt, eller lese tekster, eller tenke sammenhengende tanker.

Langtidshukommelse er automatiske ferdigheter som f. eks sykling, svømming og skriving. Det er i langtidshukommelsen alle minnene våre blir lagret og langtidshukommelsen er en betegnelse for all informasjon som allerede er lært og lagret i hjernen.

Kognitive teorier fokuserer på tankeprosesser, det fokuserer på de tankeprosessene. De sier at kunnskap kan i storgrad overføres det blir dermed viktig for lærere å strukturere og tilrettelegge lærestoffet på best mulig måte. Kognitive modeller samenligner hjernen ofte med datamaskiner:

*Input: sansing, opplever at det skjer noe rundt oss.

*Persepsjon: vår tolkning, det vi ser og oppfatter rundt oss. Dette har ikke datamaskinen.

*RAM: korttidshukommelsen til datamaskinen, det som ligger på pcen der og da. Hvis pcen slår seg av er alt borte fra pcen.

*Prosessering: det som foregår i hjernen til pcen. Hvor du henger ting du ser, hva som skjer, må kode det og koble det til noe for å få lagret det. Viss ikke du gjør noe for å huske det så går det ikke inn til harddisken, men tilbake til RAM.

*Harddisken: langtidshukommelse. Noe som setter spor.

Kognitivistene ser på hjernen som informasjonsbehandling. Slik som denne modellen. De tror ikke at det er noe feil eller noe i modellen, men det er mye denne modellen mangler i forhold til hvordan menneskene er.