Howard Gardner er beskrevet som ”mannen med de mange intelligenser”. Det han er menst kjent for er de multiple intelligenser. Han mener at alle er født med de ulike typene intelligens, men at vi utvider de og bruker de i ulike grader gjennom livet.
Gardner har forsket en del på mennesker med hjerneskade, og bedøvet hjeren. Han har på ulike måter kommet frem til at vi har minst 10 ulike intelligenser.
Garner mener også at dominerende testen, først og fremt iq-tester og skoletester, bare måler en svært begrensett del av vår intelligens. Gardner ble tidlig overbevist om at det var både faglig og ikke minst menneskelig håpløst å bruke ett tall og en eneste dimensjon til å beskrive menneskets intellektuelle kapasitet. I mange år arbeidet han som utviklings- og nevropsykolog. Han arbeidet spesielt med folk med afasi eller andre former for hjerneskader, enten medfødte eller etter skader, hjerneslag og ulykker.
Gardner har 7 intelligenser som er kommet ut offentlig, som han har snakket mye om, og de vil jeg ta for meg nå:
1) Verbal-lingvistisk intelligens:
Betyr å ha evnen til å lære språk,
evnen til munntlig og skriftlig språk,
evnen til å bruke språk for å oppnå noe
Gardner sier --> Flinke språkbrukere har høy språklig intelligens.
2) Logisk-matematisk intelligens:
Betyr å ha evenen til logisk analyse av problem,
evne til å bruke matematiske utrekninger
evne til å gjøre vitskaplige undersøkinger
Gardner sier --> Er velutviklet hos matematikerer og naturvitere
3) Musikalsk intelligens:
Er evne til rytmikk og
evne til å uttrykke seg musikalsk gjennom et instrument
4) Spatial intelligens:
Betyr evnen til å se romslige relasjoner
Gardner mener --> Kunstnerer (skulptører), navigatører, piloter og en del håndtverkere har høy spatial intelligens.
5) Kroppslig eller kinestetisk intelligens
Er evnen til å bruke kroppen/deler av kroppen for å løse problemer eller for å skape produkt,
evne til kontrollerte kroppsbevegelser
F.eks: Danserer, skuelspillere og idrettsfolk har høy kroppsintelligens
Evne til å håndtere ting forsiktig
F. eks: Håndverkere, kirurger og mekanikere trenger denne type intelligens.
6) Interpersonleg intelligens (sosial -)
Er evne til å oppfatte og reagere etterhvert på andre mennesker sine stemninger, ønsker, følelser og behov.
Denne intelligensen bør være velutviklet hos alle som jobber sammen med andre
7)Intrapersonleg intelligens (intuitiv -)
Er å ha evne til selvinnsikt,
Kjenne seg selv,
Sette seg realistiske mål
Ha innsikt i egne følelsesreaksjoner og handlingsmønster
Det er viktig for å greie å styre sitt eget liv og ikke la seg styre av irrasjonelle impulser.
tirsdag 2. desember 2008
tirsdag 25. november 2008
Det sosiokulturelle perspektiv!
Vygotsky står som en sentral teoretiker i det sosiokulturelle perspektivet på læring. Vygotsky levde i tiden 1896-1934. Menneskets utvikling sto sentralt i Vygotskys tenkning. I Vygotskys teori har all intellektuell utvikling og tenkning et utgangspunkt i sosial aktivitet. Den individuelle, selvstendige tenkningen er sosialt betinget, og er et resultat av sosialt samspill mellom barnet og andre mennesker. Utviklingen løper fra en tilstand den kan gjøre ting sammen med andre til en tilstand den kan gjøre ting alene. Sagt med andre ord, kan vi se for oss den proksimale utviklingssonen. Den proksimale utviklingssonen er en modell som forklarer hva et barn kan få til alene og hva det kan få til med støtte fra andre. Av modellen ser vi at i samspill med andre, er barnet i stand til å få til mye mer. Det er forskjellen mellom disse to nivåene som kalles den proksimale utviklingssonen. Videre så Vygotsky på språket, først og fremst talen som et av de viktigste redskapene til hvordan vi sosialiseres til mennesker. Språk og kommunikasjon er byggesteiner for all tenkning.
I Vygotskys teori stiller tilpasset opplæring seg sterkt. Det kan vi se av modellen over den proksimale utviklingssonen. Undervisningen må være lagt på et litt høyere nivå enn det eleven allerede behersker, slik at elevene må ”strekke seg litt”. Samtidig må det ikke være vanskeligere enn at de har mulighet til å få forståelse av undervisningen.
Jeg er i grunn helt enig med det sosiokulturelle synet. Vi lærer ved å sammarbeide hele tiden. For å kunne finne på noe, lage egne tanker så må det være en bakgrunn for det. En blir alltid påvirket av det en har rundt seg og vi må samarbeide med språk og kommunikasjon, for å kunne forstå hverandre. Jeg mener også det at elevene burde alltid ha noe å "strekke seg etter", for å kunne bygge videre på byggesteinene de allerede har fra før.
I Vygotskys teori stiller tilpasset opplæring seg sterkt. Det kan vi se av modellen over den proksimale utviklingssonen. Undervisningen må være lagt på et litt høyere nivå enn det eleven allerede behersker, slik at elevene må ”strekke seg litt”. Samtidig må det ikke være vanskeligere enn at de har mulighet til å få forståelse av undervisningen.
Jeg er i grunn helt enig med det sosiokulturelle synet. Vi lærer ved å sammarbeide hele tiden. For å kunne finne på noe, lage egne tanker så må det være en bakgrunn for det. En blir alltid påvirket av det en har rundt seg og vi må samarbeide med språk og kommunikasjon, for å kunne forstå hverandre. Jeg mener også det at elevene burde alltid ha noe å "strekke seg etter", for å kunne bygge videre på byggesteinene de allerede har fra før.
tirsdag 18. november 2008
Konstruktivistiske læringsmodeller/ Den induktive metoden
Denne uken har vi hatt om konstruktivivstiske arbeidsformer, det er en fellesbetegnelse på progressivist orienterte undervisningsmåter der elevene arbeider problemorientert, undersøkende og til dels selvstendig. Learning by doing, inquiry learning og discovery learning er varianter av samme grunnleggende tankegang som i dag går under betegnelsen konstruktivisme.
Med Learning by discovery menes det at elevene skal lære gjennom oppdaging, elevene skal være aktive, eksprimentere og finne ut av ting på egenhånd. Det er på denne elevene bygger på den indre motivasjon, og det er fordi det som unger lærer gjennom egen eksperimentering, det vil sest samsynlig ha et fotfeste i elevens egne strukturer og interesser(Bruner, 1974, s. 401 ff).
På norsk er "discovery learning" ofte blitt oversatt med induktiv metode, som i praksis er en forenkling av Bruners metode. Det å ha en induktiv framgangsmåte vil si at elevene først får presentert eksempler på fenomenet. Og ut i fra eksemplene skal elevene selv, med mer eller mindre "hint" fra lærerne, trekke ut den felles relasjonen og generalisere gjennom formulering av regelen. Vi kan si at den induktive metoden tilredsstiller et stykke på vei kravene om at elevene skal være aktive, oppleve problemer og finne ut av ting på egenhånd.
Den induktiver metoden er tidkrevende hvis den skal anvendes i stor utstrekning. Ofte er det bare de flinkeste elevene som klarer å komme fram til den formulerte regelen. Ofte kommer man over det problemet at elevene " ikke skjønner hva det går ut på". Det vil si at det er et varsel om at det mangler noe fundamentalt: en helhet å tolke undervisningen inn i.
Med Learning by discovery menes det at elevene skal lære gjennom oppdaging, elevene skal være aktive, eksprimentere og finne ut av ting på egenhånd. Det er på denne elevene bygger på den indre motivasjon, og det er fordi det som unger lærer gjennom egen eksperimentering, det vil sest samsynlig ha et fotfeste i elevens egne strukturer og interesser(Bruner, 1974, s. 401 ff).
På norsk er "discovery learning" ofte blitt oversatt med induktiv metode, som i praksis er en forenkling av Bruners metode. Det å ha en induktiv framgangsmåte vil si at elevene først får presentert eksempler på fenomenet. Og ut i fra eksemplene skal elevene selv, med mer eller mindre "hint" fra lærerne, trekke ut den felles relasjonen og generalisere gjennom formulering av regelen. Vi kan si at den induktive metoden tilredsstiller et stykke på vei kravene om at elevene skal være aktive, oppleve problemer og finne ut av ting på egenhånd.
Den induktiver metoden er tidkrevende hvis den skal anvendes i stor utstrekning. Ofte er det bare de flinkeste elevene som klarer å komme fram til den formulerte regelen. Ofte kommer man over det problemet at elevene " ikke skjønner hva det går ut på". Det vil si at det er et varsel om at det mangler noe fundamentalt: en helhet å tolke undervisningen inn i.
mandag 10. november 2008
Hukommelse og kognitivismen
Denne uken har vi hatt om hukommelse og kognitivismen i ped. timene. Dette emne syns jeg var veldig spennende, med tanke på hvordan hjerne egentlig fungerer. Jeg har bestemt meg for å skrive litt om korttidshukommelsen og langtidshukommelsen, samtidig som jeg tar for meg litt av det kognitivismen står for.
Korttidshukommelsen er det stadiet hvor vi for første gang får en bevisst opplevelse av den innkommende informasjonen. Vi kan si at korttidshukommelsen er arbeidshukommelsen som vi bruker når vi f. eks husker et telefonnummer, som vi har ringt. Det er på grunn av korttidshukommelsen vi må avgrense en mengde stoff fordi vi ikke klarer å bearbeide så mye stoff på engang. Derfor tar det tid å lære seg f. eks gangetabellen, vi må pugge mye før vi klarer å lære hele gangetabellen.
Arbeidshukommelsen gjør det også mulig å følge med på hva som blir sagt, eller lese tekster, eller tenke sammenhengende tanker.
Langtidshukommelse er automatiske ferdigheter som f. eks sykling, svømming og skriving. Det er i langtidshukommelsen alle minnene våre blir lagret og langtidshukommelsen er en betegnelse for all informasjon som allerede er lært og lagret i hjernen.
Kognitive teorier fokuserer på tankeprosesser, det fokuserer på de tankeprosessene. De sier at kunnskap kan i storgrad overføres det blir dermed viktig for lærere å strukturere og tilrettelegge lærestoffet på best mulig måte. Kognitive modeller samenligner hjernen ofte med datamaskiner:
*Input: sansing, opplever at det skjer noe rundt oss.
*Persepsjon: vår tolkning, det vi ser og oppfatter rundt oss. Dette har ikke datamaskinen.
*RAM: korttidshukommelsen til datamaskinen, det som ligger på pcen der og da. Hvis pcen slår seg av er alt borte fra pcen.
*Prosessering: det som foregår i hjernen til pcen. Hvor du henger ting du ser, hva som skjer, må kode det og koble det til noe for å få lagret det. Viss ikke du gjør noe for å huske det så går det ikke inn til harddisken, men tilbake til RAM.
*Harddisken: langtidshukommelse. Noe som setter spor.
Kognitivistene ser på hjernen som informasjonsbehandling. Slik som denne modellen. De tror ikke at det er noe feil eller noe i modellen, men det er mye denne modellen mangler i forhold til hvordan menneskene er.
Korttidshukommelsen er det stadiet hvor vi for første gang får en bevisst opplevelse av den innkommende informasjonen. Vi kan si at korttidshukommelsen er arbeidshukommelsen som vi bruker når vi f. eks husker et telefonnummer, som vi har ringt. Det er på grunn av korttidshukommelsen vi må avgrense en mengde stoff fordi vi ikke klarer å bearbeide så mye stoff på engang. Derfor tar det tid å lære seg f. eks gangetabellen, vi må pugge mye før vi klarer å lære hele gangetabellen.
Arbeidshukommelsen gjør det også mulig å følge med på hva som blir sagt, eller lese tekster, eller tenke sammenhengende tanker.
Langtidshukommelse er automatiske ferdigheter som f. eks sykling, svømming og skriving. Det er i langtidshukommelsen alle minnene våre blir lagret og langtidshukommelsen er en betegnelse for all informasjon som allerede er lært og lagret i hjernen.
Kognitive teorier fokuserer på tankeprosesser, det fokuserer på de tankeprosessene. De sier at kunnskap kan i storgrad overføres det blir dermed viktig for lærere å strukturere og tilrettelegge lærestoffet på best mulig måte. Kognitive modeller samenligner hjernen ofte med datamaskiner:
*Input: sansing, opplever at det skjer noe rundt oss.
*Persepsjon: vår tolkning, det vi ser og oppfatter rundt oss. Dette har ikke datamaskinen.
*RAM: korttidshukommelsen til datamaskinen, det som ligger på pcen der og da. Hvis pcen slår seg av er alt borte fra pcen.
*Prosessering: det som foregår i hjernen til pcen. Hvor du henger ting du ser, hva som skjer, må kode det og koble det til noe for å få lagret det. Viss ikke du gjør noe for å huske det så går det ikke inn til harddisken, men tilbake til RAM.
*Harddisken: langtidshukommelse. Noe som setter spor.
Kognitivistene ser på hjernen som informasjonsbehandling. Slik som denne modellen. De tror ikke at det er noe feil eller noe i modellen, men det er mye denne modellen mangler i forhold til hvordan menneskene er.
fredag 10. oktober 2008
Hvordan gjøre klasserommet til en god læringsarena?
Jeg har valgt meg ut 3 forhold som jeg syns er viktig for å gjøre klassrommet til en god læringsarena. Det er selvfølgelig flere ting man må gjøre, men jeg konsentrerer meg om de 3 utvalgte.
1) God planlegging:
Det er viktig å planlegge timene nøye og ha de strukturerte. Det kan også være veldig viktig å planlegge et variert "program" gjennom øktene man har. Da vil elevene syns det er mye morsomere å jobbe med faget, og de ulike elevene lærer på ulike måter. Det er ikke alltid timene blir som man har planlangt og derfor er det viktig at man har en plan B.
2)Regler og grenser:
Det er viktig at man har regler og grenser i en klasse. Elevene skal vite hvor grensen går i forhold til andre elever og læreren. En måte å lage ulike regler på kan være å la elevene få være med å lage reglene, på den måten kan det være lettere å huske reglene og de vil tenke mer over hva de egentlig har laget. Vi som lærere burde vise at dette er en fin måte å samarbeide på. For å vise elevene at dette er viktig kan vi henge reglene opp i klasse rommet.
3)Trygghet:
Det er viktig at elevene føler en trygghet når de er på skolen. Elevene bør kunne stole og få tillitt fra læreren, på den måten skaper vi et bånd mellom lærerne og elevene. Vi som lærere må alltid fortelle elevene hvis det er noe man syns man burde si til foreldrene. Vi må ta hennsyn til hvert enkelt idivid slik at de føler seg velkommen og hjemme på skolen. Klasserommet og resten av skolen skal være en trygg plass å være.
Dette er noe av det grunnleggende for at klasserommet skal være en god læringsarena. Det er utolig viktig at ned et godt klassemiljø og skape trygghet og trivsel på skolen.
1) God planlegging:
Det er viktig å planlegge timene nøye og ha de strukturerte. Det kan også være veldig viktig å planlegge et variert "program" gjennom øktene man har. Da vil elevene syns det er mye morsomere å jobbe med faget, og de ulike elevene lærer på ulike måter. Det er ikke alltid timene blir som man har planlangt og derfor er det viktig at man har en plan B.
2)Regler og grenser:
Det er viktig at man har regler og grenser i en klasse. Elevene skal vite hvor grensen går i forhold til andre elever og læreren. En måte å lage ulike regler på kan være å la elevene få være med å lage reglene, på den måten kan det være lettere å huske reglene og de vil tenke mer over hva de egentlig har laget. Vi som lærere burde vise at dette er en fin måte å samarbeide på. For å vise elevene at dette er viktig kan vi henge reglene opp i klasse rommet.
3)Trygghet:
Det er viktig at elevene føler en trygghet når de er på skolen. Elevene bør kunne stole og få tillitt fra læreren, på den måten skaper vi et bånd mellom lærerne og elevene. Vi som lærere må alltid fortelle elevene hvis det er noe man syns man burde si til foreldrene. Vi må ta hennsyn til hvert enkelt idivid slik at de føler seg velkommen og hjemme på skolen. Klasserommet og resten av skolen skal være en trygg plass å være.
Dette er noe av det grunnleggende for at klasserommet skal være en god læringsarena. Det er utolig viktig at ned et godt klassemiljø og skape trygghet og trivsel på skolen.
torsdag 2. oktober 2008
Å planlegge en opplærings time!
Det finnes ikke en bestemt måte å planlegge en økt på skolen, det er utolig mange ulike måter å planlegge på, men man bør ha med i en økt er en didaktisk modell. Dette er et hjelpemiddel som hjelper oss til å få med alle momenter som skal til for at økten skal bli bra.
Bjørndal og Lieberg (1978)laget den didaktiske relasjonsmodellen som er kalt "diamanten". Når de utarbeidet den didaktiske modellen, dette begrunnet de med at i tillegg til mål, innhold og metoder, skal man kunne diskutere teoretiske begrunnelser for undervisning.
Den didaktiske relasjonsmodellen er delt inn i ulike kategorier: mål, innhold, arbeidsmåter, rammefaktorer, elev- og lærerforutsetninger og vurdering. De forskjellige faktorene må være presenter og tenkt igjennom, for at denne modellen skal fungere. Den faktoren som kan være den viktigste og vanskligste er mål for opplæringen. Med et mål mener man det man vil oppnå i undervisningen, og det er noe man må kunne vurdere i etter tid. Når det gjelder å finne mål bør man gå inn i Kunnskapsløftet og se hva hva elevene skal lære. For hver undervisningsøkt må man lage læringsmål. Det er viktig å tenke gjennom ferdigheter og holdninger, som man vil at elevene skal lære, vi må huske på at det er ikke bare kunnskapen de skal lære.
Rammefaktorer vil si alle de fysiske forholdene man må ta hensyn til. Manr kan si det sånn at det er det tidsrommer man har for opplegger, tilgjenelige rom, økonomi, utstyr, klassesituasjon og lærerforutsetninger. Dette må vi som lærere ta hensyn til når man planlegger hva hver økt skal inneholde. Man kan ikke bare lese rett av en bok og tro det fungerer sånn, vi må tenke gjennom om det er realistisk å gjennomføre. I småskolen må man regne med ar det praktiske arbeide tar tid, og da må man begynne med det alle enkleste og bygge på med kunnskap og utfordringer.
Innholdet i undervisningsøkten finner man ved å se på hva det står elevene skal kunne i kompetansemålene i fagplanen. Den generelle delen av Kunnskapsløftet må også tas hensyn til. Det er stor forskjell på hvordan elever lærer, noen elever lærer best ved å bruke flere sanser samtidig, og det varierer hvikle sanser elevene lærer best av. Noen lærer best ved å få det visuelt, mens andre lærer bedre ved å lytte, for at vi som lærere skal kunne lærere fra oss på best mulig måte kan vi demonstrere og snakke om hva og hvordan man skal gjøre det samtidig, da får vi de fleste elever til å følge med å forstå hva de skal gjøre.
Et annet punt i den didaktiske relasjonsmodellen er elev- og lærerforutsetninger. Vi må se på hva elevene kan fra før, og hvordan hele klassen er som en helhet. Hvis det er elever med spesielle behov må man ta hensyn til den eller de i klassen. Vi må se om det er stort mellomrom mellom elevene rent faglig. Dette er ting vi må ta hensyn til slik at oppgavene blir laget der etter, og hvis det det skal være gruppe arbeid må man lage gruppene der etter. Det er utrolig viktig å la elevene få utfordringer på sitt nivå, og at undervisningen blir differensiert slik at alle elever føler at de mestrer. Differensiering er forskjellsbehandling, men en positiv forskjellsbehandling siden det er til det beste for alle elever.
Lærerforutsetningene går ut på hvor mye kunnskap og erfaring lærere har, og kan lære fra seg. Det handler om hva lærerene ønsker å lære bort til sine elever, og hvordan en som lærer klarer å gjøre dette på, og hva som gjør at elevene lærere mest mulig i løpet av timene de har i de ulike fagene. Det er opp til faglæreren om hvor god undervisningen er og hvor mye elevene kommer til å lære. Oppsummering og vurdering må skje etter hver time. Hvordan det gjøres, kan variere. Det kommer man på hva innholdet i timen var, og hvor mye tid man setter av det arbeidet. Det viktigste er at lærer gir tilbakemelding til elevene på hvordan dagen har vært, og høre med de hva de har lært og fått ut av dagen. Lærer kan han en kort samtale med en og en elev, med gruppen som har jobbet sammen, eller med hele klassen samlet. Så tidlig som mulig bør også elvene lære seg å vurdere egen innsats og sette ord på hva de har lært og hvordan/ hvorfor de har lært det de har. Dette er viktig for å motivere elvene til videre arbeid. De har krav på å vite hva de har gjort bra, og hva som evt. kan jobbes mer med.
Dette er grunnen til at man skal bruke den didaktiske relasjonsmodellen. Det er på denne måten man får med seg alt som en økt eller time skal innholde. Timene blir på denne måten mye enklere å komme seg gjennom og man blir en mye bedre lærer av å forberede seg til hver enkelt time. Vi vet at lærere ikke jobber med å fylle ut "diamanten" men det er utrolig mange som bruker den til et utgangspunkt i hvordan de skal forberede seg til timene de skal ha.
Bjørndal og Lieberg (1978)laget den didaktiske relasjonsmodellen som er kalt "diamanten". Når de utarbeidet den didaktiske modellen, dette begrunnet de med at i tillegg til mål, innhold og metoder, skal man kunne diskutere teoretiske begrunnelser for undervisning.
Den didaktiske relasjonsmodellen er delt inn i ulike kategorier: mål, innhold, arbeidsmåter, rammefaktorer, elev- og lærerforutsetninger og vurdering. De forskjellige faktorene må være presenter og tenkt igjennom, for at denne modellen skal fungere. Den faktoren som kan være den viktigste og vanskligste er mål for opplæringen. Med et mål mener man det man vil oppnå i undervisningen, og det er noe man må kunne vurdere i etter tid. Når det gjelder å finne mål bør man gå inn i Kunnskapsløftet og se hva hva elevene skal lære. For hver undervisningsøkt må man lage læringsmål. Det er viktig å tenke gjennom ferdigheter og holdninger, som man vil at elevene skal lære, vi må huske på at det er ikke bare kunnskapen de skal lære.
Rammefaktorer vil si alle de fysiske forholdene man må ta hensyn til. Manr kan si det sånn at det er det tidsrommer man har for opplegger, tilgjenelige rom, økonomi, utstyr, klassesituasjon og lærerforutsetninger. Dette må vi som lærere ta hensyn til når man planlegger hva hver økt skal inneholde. Man kan ikke bare lese rett av en bok og tro det fungerer sånn, vi må tenke gjennom om det er realistisk å gjennomføre. I småskolen må man regne med ar det praktiske arbeide tar tid, og da må man begynne med det alle enkleste og bygge på med kunnskap og utfordringer.
Innholdet i undervisningsøkten finner man ved å se på hva det står elevene skal kunne i kompetansemålene i fagplanen. Den generelle delen av Kunnskapsløftet må også tas hensyn til. Det er stor forskjell på hvordan elever lærer, noen elever lærer best ved å bruke flere sanser samtidig, og det varierer hvikle sanser elevene lærer best av. Noen lærer best ved å få det visuelt, mens andre lærer bedre ved å lytte, for at vi som lærere skal kunne lærere fra oss på best mulig måte kan vi demonstrere og snakke om hva og hvordan man skal gjøre det samtidig, da får vi de fleste elever til å følge med å forstå hva de skal gjøre.
Et annet punt i den didaktiske relasjonsmodellen er elev- og lærerforutsetninger. Vi må se på hva elevene kan fra før, og hvordan hele klassen er som en helhet. Hvis det er elever med spesielle behov må man ta hensyn til den eller de i klassen. Vi må se om det er stort mellomrom mellom elevene rent faglig. Dette er ting vi må ta hensyn til slik at oppgavene blir laget der etter, og hvis det det skal være gruppe arbeid må man lage gruppene der etter. Det er utrolig viktig å la elevene få utfordringer på sitt nivå, og at undervisningen blir differensiert slik at alle elever føler at de mestrer. Differensiering er forskjellsbehandling, men en positiv forskjellsbehandling siden det er til det beste for alle elever.
Lærerforutsetningene går ut på hvor mye kunnskap og erfaring lærere har, og kan lære fra seg. Det handler om hva lærerene ønsker å lære bort til sine elever, og hvordan en som lærer klarer å gjøre dette på, og hva som gjør at elevene lærere mest mulig i løpet av timene de har i de ulike fagene. Det er opp til faglæreren om hvor god undervisningen er og hvor mye elevene kommer til å lære. Oppsummering og vurdering må skje etter hver time. Hvordan det gjøres, kan variere. Det kommer man på hva innholdet i timen var, og hvor mye tid man setter av det arbeidet. Det viktigste er at lærer gir tilbakemelding til elevene på hvordan dagen har vært, og høre med de hva de har lært og fått ut av dagen. Lærer kan han en kort samtale med en og en elev, med gruppen som har jobbet sammen, eller med hele klassen samlet. Så tidlig som mulig bør også elvene lære seg å vurdere egen innsats og sette ord på hva de har lært og hvordan/ hvorfor de har lært det de har. Dette er viktig for å motivere elvene til videre arbeid. De har krav på å vite hva de har gjort bra, og hva som evt. kan jobbes mer med.
Dette er grunnen til at man skal bruke den didaktiske relasjonsmodellen. Det er på denne måten man får med seg alt som en økt eller time skal innholde. Timene blir på denne måten mye enklere å komme seg gjennom og man blir en mye bedre lærer av å forberede seg til hver enkelt time. Vi vet at lærere ikke jobber med å fylle ut "diamanten" men det er utrolig mange som bruker den til et utgangspunkt i hvordan de skal forberede seg til timene de skal ha.
mandag 29. september 2008
Mitt pedagogiske grunnsyn!
Jeg syns dette med pedagogisk grunnsyn virker utrolig spennende. Men jeg føler jeg ikke kan nok om dette til å sette meg helt inn i hvilke av grunnsynene som passer meg best, men etter hva vi har lært til nå og det jeg har lest har jeg kommet frem til en mening om hvor jeg står akkuratt nå.
Jeg er enig med noen av de forkjellige retningene, for meg har nesten alle noe å bidra med, men mye av det er også ting som jeg er svært uening i. Jeg er enig i psykoanalyse/psykodynamikk. De mener at man ikke bare må fortrenge minner, og det er jeg helt enig i. Uansett om det er vonde minner, det er viktig å kunne snakke om det og få ordnet opp, ellers kommer man alltid til å ha det minne hengenes over oss. Det er snakk om å bearbeide følelsene en har og ikke bare glemme. Det samme gjelder positive minner, det er noe man må kunne ta med seg videre i livet.
Behavorismen er opptatt av å forkusere på det ytre og de bruker dyr til å utforske med. Jeg mener at man ikke kan samenligne dyr med mennersker, for mennesker er ikke et objekt. I behavorismen blir straff og belønning mye brukt, dette er jeg litt enig i. Jeg mener at det lønnerr seg å bli belønnet, men at man ikke skal overdrive. Man bør ikke straffe og belønne hele veien. Det går en grense på hvor man kan belønne og hvor elevene bare skal gjøre som de får bekjed om, det samme gjelder andre barn og voksne også. Det at de bare er opptatt av det ytre syns ikke jeg er noe bra, skinn kan bedra. Det er viktig å kunne se hva som er på inn siden også.
Den humanistiske retningen mener at selve mennesket skal stå i sentrum, og det er jeg helt enig i. Jeg mener man bør se på mennesket som en helt het, både det ytre og det indre. De følelsene et menneskene har er veldig viktig, og det påvirker hvordan vi mennesker er. Hvis vi som lærere ikke skulle brydd oss om hvordan elevene hadde det, kunne det ført til at elevene ikke hadde klart å yte sitt beste pga følelser, om hvordan en har det som person. Den humanetiske retningen legger vekt på menneskets grunnleggende behov som i pyramiden til Maslow.
Maslows selvrealiseringspyramide:
Utvikle sin kreativitet
Selvtillit
Kjærlighet og tilhørighet
Trygghet og beskyttelse.(ikke redd)
Grunnleggende behov: (luft, vann, mat, beskyttelse, søvn og sex.)
Maslow begynner nederst i pyramiden og mener mennesket jobber seg opp over, uten de grunnleggende behovene klarer man ikke å å komme seg lengre opp til å bli det mennesket man ønsker.
Dette er hvor mitt pedagogiske grunnsyn er i dag, det er en god blanding og jeg er enig med en del forskjellige retninger, men etter hvert klarer jeg kanskje å finne ut hvor jeg står helt bestemt eller kanskje jeg bare er enig med ulike typer retninger og ikke bare enig med en spesiell retning.
Jeg er enig med noen av de forkjellige retningene, for meg har nesten alle noe å bidra med, men mye av det er også ting som jeg er svært uening i. Jeg er enig i psykoanalyse/psykodynamikk. De mener at man ikke bare må fortrenge minner, og det er jeg helt enig i. Uansett om det er vonde minner, det er viktig å kunne snakke om det og få ordnet opp, ellers kommer man alltid til å ha det minne hengenes over oss. Det er snakk om å bearbeide følelsene en har og ikke bare glemme. Det samme gjelder positive minner, det er noe man må kunne ta med seg videre i livet.
Behavorismen er opptatt av å forkusere på det ytre og de bruker dyr til å utforske med. Jeg mener at man ikke kan samenligne dyr med mennersker, for mennesker er ikke et objekt. I behavorismen blir straff og belønning mye brukt, dette er jeg litt enig i. Jeg mener at det lønnerr seg å bli belønnet, men at man ikke skal overdrive. Man bør ikke straffe og belønne hele veien. Det går en grense på hvor man kan belønne og hvor elevene bare skal gjøre som de får bekjed om, det samme gjelder andre barn og voksne også. Det at de bare er opptatt av det ytre syns ikke jeg er noe bra, skinn kan bedra. Det er viktig å kunne se hva som er på inn siden også.
Den humanistiske retningen mener at selve mennesket skal stå i sentrum, og det er jeg helt enig i. Jeg mener man bør se på mennesket som en helt het, både det ytre og det indre. De følelsene et menneskene har er veldig viktig, og det påvirker hvordan vi mennesker er. Hvis vi som lærere ikke skulle brydd oss om hvordan elevene hadde det, kunne det ført til at elevene ikke hadde klart å yte sitt beste pga følelser, om hvordan en har det som person. Den humanetiske retningen legger vekt på menneskets grunnleggende behov som i pyramiden til Maslow.
Maslows selvrealiseringspyramide:
Utvikle sin kreativitet
Selvtillit
Kjærlighet og tilhørighet
Trygghet og beskyttelse.(ikke redd)
Grunnleggende behov: (luft, vann, mat, beskyttelse, søvn og sex.)
Maslow begynner nederst i pyramiden og mener mennesket jobber seg opp over, uten de grunnleggende behovene klarer man ikke å å komme seg lengre opp til å bli det mennesket man ønsker.
Dette er hvor mitt pedagogiske grunnsyn er i dag, det er en god blanding og jeg er enig med en del forskjellige retninger, men etter hvert klarer jeg kanskje å finne ut hvor jeg står helt bestemt eller kanskje jeg bare er enig med ulike typer retninger og ikke bare enig med en spesiell retning.
søndag 14. september 2008
Pedagogikk uke 37
Denne uken fikk jeg desverre ikke med meg så mye i noen av fagene. Jeg var i de første timene i pedagogikk på tirsdagen, men hadde så utrolige magesmerter så klarte ikke å fokusere på hva vi gikk igjennom.
Jeg kan jo heller fortelle litt om hva som skjedde den dagen, hvis det er noen som lurer på det. Jeg ble kjørt til legen av Tina, pga smertene, og når vi kom til legen tok legen mange prøver for å finne ut hva som var gale. Jeg var utrolig glad for at Tina var med meg inn til legen, for jeg var utrolig nervøs. Tenkte mye på hva det kunne være. Etter en liten stund kom legen ut til oss og sa at han ville sende meg innpå akutten, for at jeg skulle bli skikkelig skjekket. Legen hadde en mistanke om at det kunne være blindtarmen.
Tina kjørte meg til sykehuset og der ble jeg innlagt på akutten og ble testet for alt mulig. Etter noen timer kom legen og sa at jeg måtte operere blindtarmen. Da ble jeg utrolig nervøs, for jeg har aldri vært innlagt på sykehus eller operert. Etter en stund kom mamma og de og Stian, ikke lenge etter det var jeg klar for opprasjonen. Jeg måtte i narkose og oprasjonen tok ca 45min. Da jeg ble kjørt inni oprasjonssalen, fikk jeg på meg et varmt teppe og noen store "sokker" som også var varm, sykepleierene som var der med meg var utolig flinke. Da jeg var klar fikk jeg narkose og husker ikke noe mer av det som skjedde. Da jeg våknet etter oprasjonen var jeg på overvåkningen, der ville jeg bare ut, for å treffe de som ventet på meg.
Da jeg ble kjørt ut til de andre måtte de plassere meg på gangen fordi det var så mange pasienter så det var ikke plass på rommene til flere. Jeg hadde store smerter i magen der som de hadde sydd, så klarte ikke å reise meg fra sengen eller noe selv. Da stian hjalp meg opp av sengen dagen etter oprasjonen klarte jeg nesten ikke gå, følte meg som en utrolig gammel dame som haltet seg over gangen. Jeg fikk utrolig mye smertestillende og medisiner, så hadde ikke så utrolige smerter med kjente de utolig godt. Så det var ikke noe behagelig.
Jeg fikk reise hjem på torsdagen og det var utrolig deili, var lei av sykehuset og sykehus maten, ikke det at jeg spiste så mye, men det så ikke godt ut. Etter jeg kom hjem har jeg blitt mye bedre, jeg går mye bedre nå og klarer å reise meg selv, selvom jeg sliter veldig med å komme meg opp fra sengen. Jeg føler meg så pass fin i formen at jeg har bestemt meg for å prøve å gå i praksis på mandag, så det er jeg veldig glad for.
Jeg kan jo heller fortelle litt om hva som skjedde den dagen, hvis det er noen som lurer på det. Jeg ble kjørt til legen av Tina, pga smertene, og når vi kom til legen tok legen mange prøver for å finne ut hva som var gale. Jeg var utrolig glad for at Tina var med meg inn til legen, for jeg var utrolig nervøs. Tenkte mye på hva det kunne være. Etter en liten stund kom legen ut til oss og sa at han ville sende meg innpå akutten, for at jeg skulle bli skikkelig skjekket. Legen hadde en mistanke om at det kunne være blindtarmen.
Tina kjørte meg til sykehuset og der ble jeg innlagt på akutten og ble testet for alt mulig. Etter noen timer kom legen og sa at jeg måtte operere blindtarmen. Da ble jeg utrolig nervøs, for jeg har aldri vært innlagt på sykehus eller operert. Etter en stund kom mamma og de og Stian, ikke lenge etter det var jeg klar for opprasjonen. Jeg måtte i narkose og oprasjonen tok ca 45min. Da jeg ble kjørt inni oprasjonssalen, fikk jeg på meg et varmt teppe og noen store "sokker" som også var varm, sykepleierene som var der med meg var utolig flinke. Da jeg var klar fikk jeg narkose og husker ikke noe mer av det som skjedde. Da jeg våknet etter oprasjonen var jeg på overvåkningen, der ville jeg bare ut, for å treffe de som ventet på meg.
Da jeg ble kjørt ut til de andre måtte de plassere meg på gangen fordi det var så mange pasienter så det var ikke plass på rommene til flere. Jeg hadde store smerter i magen der som de hadde sydd, så klarte ikke å reise meg fra sengen eller noe selv. Da stian hjalp meg opp av sengen dagen etter oprasjonen klarte jeg nesten ikke gå, følte meg som en utrolig gammel dame som haltet seg over gangen. Jeg fikk utrolig mye smertestillende og medisiner, så hadde ikke så utrolige smerter med kjente de utolig godt. Så det var ikke noe behagelig.
Jeg fikk reise hjem på torsdagen og det var utrolig deili, var lei av sykehuset og sykehus maten, ikke det at jeg spiste så mye, men det så ikke godt ut. Etter jeg kom hjem har jeg blitt mye bedre, jeg går mye bedre nå og klarer å reise meg selv, selvom jeg sliter veldig med å komme meg opp fra sengen. Jeg føler meg så pass fin i formen at jeg har bestemt meg for å prøve å gå i praksis på mandag, så det er jeg veldig glad for.
onsdag 3. september 2008
Hvorfor vil jeg bli lærer?
Hvorfor jeg bestemte meg for å bli lærer, er faktisk et ganske godt spørsmål. Jeg hadde egentlig ikke tenk tanken på å bli lærer, for jeg har vært fast bestemt på å bli barnesykepleier. Men den dagen jeg satt meg ned for å søke på skoler, begynte jeg å tenke over hva jeg egentlig ville bli. Begynte å snakke med ulike mennesker som jeg kjenner, og spurte de om råd, for det var da jeg falt innom tanken på å bli lærer. Jeg forhørte meg rundt og fikk høre at det var utrolig vanskelig å få jobb på sykehus på nyfødt avdelingen eller på avdelinger for barn. Grunnen til dette er at de som får de jobbene holder så lenge på stillingene sine, de fleste jobber der helt til de blir pensjonerte. Jeg har selv jobbet på sykehjem og aldershjem og tenkte hvis jeg tok sykepleien var det stor sannsynlighet for at jeg kom til å ende opp med å jobbe med eldre og syke. Og det ville jeg absolutt ikke, for det er barn jeg vil jobbe med.
Dette var vel en av grunnene til at jeg ombestemte meg, og valgte lærer yrket. Jeg har lyst på en jobb som kan gi meg varierte dager og noe å bry hjernen min på. Jeg og også veldig glad i unger og liker å jobbe med dem. Var i praksis første året på vgs. på den barneskolen jeg gikk på når jeg var liten og fant ut at dette virket som et veldig interessant og variert yrke. Det er utrolig mye man må takle og tenke over som lærer, grunnen til det er at det er at elevene er så forskjellig. Man har både de som mobber, de som er sjenert, de som er utadvent osv, alle er forskjellig på sin måte og trenger derfor forskjellig oppmerksomhet og noen trenger mer hjelp enn andre.
Som lærer må man kunne se ting ut ifra elevene sine synspunkt og ikke bli oppgitt dersom de gir opp, for at de ikke får til ulike ting. En lærer skal motivere elevene sine til å prøve å mestre ulike fag og få elevene til å se positivt på forskjellige utfordringer. Man må også ta tillit til sine elever og det er viktig at elevene har tillitt til oss, som lærere. Derfor er det å skape tryggebånd med elevene sine en viktig oppgave som lærere har. Det er også viktig å sette seg i respekt, for elevene skal respektere oss som lærer og vite hvem som er lederen eller sjefen.
Lærere må ha evne til å ta til seg kritikk, for å være en lærer får man mye kritikk både fra media og foreldre. Foreldre vil jo det beste for sine barn og krever derfor dette av lærerne, for å få dette til må læreren få frem de egenskapene som eleven har og bygge på dette, for å gjøre eleven stolt over seg selv. Det er også viktig som lærer å ikke bar skryte av elevene sine, for hvis de ikke får vite hva de gjør feil, fortsetter bare problemet og eleven vil slite med dette opp gjennom årene på skolen og kanskje videre enn skolegangen også.
Lærerens oppgaver er ikke bare å jobbe sammen med elever, man må samarbeide godt med kollegaer og de foresatte til elevene. Dette er en utrolig viktig oppgave. Man må ha foreldresamtaler der man må forberede seg til å snakke med de foresatte og svare på det de lurer på, og gi råd om hvordan eleven kan bli bedre i ulike ting og hvordan han/hun oppfører seg på skolen. Sammen med kollegaer må man planlegge uliketing som f. eks årsplaner, ukeplaner, temaplaner, dagsplaner osv.
Jeg tror at dette er en jobb jeg kan trives i pga. jeg trives svært godt sammen med andre mennesker og er glad i barn. For å ikke legge skjul på hvis jeg tenker frem i tid,
når jeg selv får barn, er det greie arbeidstider og ferier.
Dette var vel en av grunnene til at jeg ombestemte meg, og valgte lærer yrket. Jeg har lyst på en jobb som kan gi meg varierte dager og noe å bry hjernen min på. Jeg og også veldig glad i unger og liker å jobbe med dem. Var i praksis første året på vgs. på den barneskolen jeg gikk på når jeg var liten og fant ut at dette virket som et veldig interessant og variert yrke. Det er utrolig mye man må takle og tenke over som lærer, grunnen til det er at det er at elevene er så forskjellig. Man har både de som mobber, de som er sjenert, de som er utadvent osv, alle er forskjellig på sin måte og trenger derfor forskjellig oppmerksomhet og noen trenger mer hjelp enn andre.
Som lærer må man kunne se ting ut ifra elevene sine synspunkt og ikke bli oppgitt dersom de gir opp, for at de ikke får til ulike ting. En lærer skal motivere elevene sine til å prøve å mestre ulike fag og få elevene til å se positivt på forskjellige utfordringer. Man må også ta tillit til sine elever og det er viktig at elevene har tillitt til oss, som lærere. Derfor er det å skape tryggebånd med elevene sine en viktig oppgave som lærere har. Det er også viktig å sette seg i respekt, for elevene skal respektere oss som lærer og vite hvem som er lederen eller sjefen.
Lærere må ha evne til å ta til seg kritikk, for å være en lærer får man mye kritikk både fra media og foreldre. Foreldre vil jo det beste for sine barn og krever derfor dette av lærerne, for å få dette til må læreren få frem de egenskapene som eleven har og bygge på dette, for å gjøre eleven stolt over seg selv. Det er også viktig som lærer å ikke bar skryte av elevene sine, for hvis de ikke får vite hva de gjør feil, fortsetter bare problemet og eleven vil slite med dette opp gjennom årene på skolen og kanskje videre enn skolegangen også.
Lærerens oppgaver er ikke bare å jobbe sammen med elever, man må samarbeide godt med kollegaer og de foresatte til elevene. Dette er en utrolig viktig oppgave. Man må ha foreldresamtaler der man må forberede seg til å snakke med de foresatte og svare på det de lurer på, og gi råd om hvordan eleven kan bli bedre i ulike ting og hvordan han/hun oppfører seg på skolen. Sammen med kollegaer må man planlegge uliketing som f. eks årsplaner, ukeplaner, temaplaner, dagsplaner osv.
Jeg tror at dette er en jobb jeg kan trives i pga. jeg trives svært godt sammen med andre mennesker og er glad i barn. For å ikke legge skjul på hvis jeg tenker frem i tid,
når jeg selv får barn, er det greie arbeidstider og ferier.
onsdag 27. august 2008
En Lærer jeg husker godt
Jeg som alle andre har vel hatt en god del forskjellige lærere, men læreren jeg hadde på hjelpepleierlinjen har satt sine spor! Hun var en helt fantaskisk lærer, hun viste alle omsorg og var flink til å lære fra seg. Jeg har aldri lært så mye på ett år og aldri hatt så gode karakterer, som dette året.
Første dagen på skolen da hun kom inn i klasserommet, kunne vi alle se på henne at hun var et positivt menneske med mye enegi. Som igjen viste seg at hun klarte å overføre det til oss i klassen. Læreren vår var egentlig utdannet som hjelpepleier, men hadde problener med nakken og ryggen så måtte derfor om skolere seg, og derfor valgte hun å bli lærer for hjelpepleier elever. Noe som jeg er utrolig glad for at hun gjorde! Jeg har aldri vært den personen som gledet meg til å gå på skolen, men med hun som lærer gjorde det meg ingenting å gå på skolen. Det var ikke det at hun ikke var en streng lærer, men hun fikk alle til å gjøre som de skulle og vi fikk selv være med å bestemme hvilke læremåter vi ville bruke. Hun hadde veldig varierte arbeidsmåter, så vi ble ikke lei av å bare se på tavleundervisning. I tillegg hadde vi utrolig mye praksis, i første omgang var vi i praksis i 7uker og andre gangen i 11 uker, der fikk vi utrolig god tilrettelegging og veiledning av læreren vår. Hun var alltid positiv og var det noe vi trodde vi ikke klarte å mestre, fikk hun oss til å se på det på en annen måte og motiverte oss til å gjøre vår beste. Dette viste seg å fungere i værtfall i forhold til meg.
Læreren vår ble som en venninne for oss jentene i klassen, og forresten så var vi bare jenter i klassen. Hun snakket ikke bare om skolen og fagene vi hadde, vi kunne også snakke om oss og hvordan vi hadde det etter skole tid. Hun inviterte oss hjem til seg, for å grille og for at vi skulle få se hvordan hun hadde det. Til og med nå i sommer 1år etter vi var ferdig på hjelpeleierlinjen var vi i klassen på besøk hos henne og grilte og koste oss. Hun er en person som har satt sine spor, hun var en fantastisk god lærer og støttespiller, for meg.
Hun er en person som jeg ser opp til som lærer. En slik lærer som hun har vært for meg og hjelpepleier klassen, er en slik lærer jeg vil være for mine elever, når jeg endag blir lærer=) Hun har vist hvordan man skal vise tillit og trygghet til elevene!
En fantastisk god lærer er det jeg har å si om henne=)
Første dagen på skolen da hun kom inn i klasserommet, kunne vi alle se på henne at hun var et positivt menneske med mye enegi. Som igjen viste seg at hun klarte å overføre det til oss i klassen. Læreren vår var egentlig utdannet som hjelpepleier, men hadde problener med nakken og ryggen så måtte derfor om skolere seg, og derfor valgte hun å bli lærer for hjelpepleier elever. Noe som jeg er utrolig glad for at hun gjorde! Jeg har aldri vært den personen som gledet meg til å gå på skolen, men med hun som lærer gjorde det meg ingenting å gå på skolen. Det var ikke det at hun ikke var en streng lærer, men hun fikk alle til å gjøre som de skulle og vi fikk selv være med å bestemme hvilke læremåter vi ville bruke. Hun hadde veldig varierte arbeidsmåter, så vi ble ikke lei av å bare se på tavleundervisning. I tillegg hadde vi utrolig mye praksis, i første omgang var vi i praksis i 7uker og andre gangen i 11 uker, der fikk vi utrolig god tilrettelegging og veiledning av læreren vår. Hun var alltid positiv og var det noe vi trodde vi ikke klarte å mestre, fikk hun oss til å se på det på en annen måte og motiverte oss til å gjøre vår beste. Dette viste seg å fungere i værtfall i forhold til meg.
Læreren vår ble som en venninne for oss jentene i klassen, og forresten så var vi bare jenter i klassen. Hun snakket ikke bare om skolen og fagene vi hadde, vi kunne også snakke om oss og hvordan vi hadde det etter skole tid. Hun inviterte oss hjem til seg, for å grille og for at vi skulle få se hvordan hun hadde det. Til og med nå i sommer 1år etter vi var ferdig på hjelpeleierlinjen var vi i klassen på besøk hos henne og grilte og koste oss. Hun er en person som har satt sine spor, hun var en fantastisk god lærer og støttespiller, for meg.
Hun er en person som jeg ser opp til som lærer. En slik lærer som hun har vært for meg og hjelpepleier klassen, er en slik lærer jeg vil være for mine elever, når jeg endag blir lærer=) Hun har vist hvordan man skal vise tillit og trygghet til elevene!
En fantastisk god lærer er det jeg har å si om henne=)
fredag 22. august 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)